Dag Alveng

Dag Alveng kommer krusende i sin røde stolthet, en Lancia Delta med et ukjent antall hester under panseret. Vi hilser før vi kjører de hundre meterne til studioet og atelieret i den gamle lokomotivstallen i Bjørvika i Oslo. I studioet jobber to assistenter på spreng i mørkerommet for å klargjøre bilder Dag skal ha med seg til New York noen dager senere. Det passer derfor godt med et intervju forteller Dag.

- Assistentene mine jobber, mens jeg kan prate med deg og veilede litt ved behov, forteller Dag.

Fotokunstner. Dag Alveng er en av våre mest anerkjent fotokunstnere i Norge. På 1970-tallet var han initiativtager for å starte Fotogalleriet, som spilte en viktig rolle for anerkjennelsen av fotografi som kunst. Starten på Alvengs kunstnerkarriere skjedde parallelt med tiden han studerte medisin. Lange nattevakter på Dikemark utviklet seg til et kunstnerisk prosjekt som til slutt endte i boken "Asylum".

- Jeg hadde ingen tanker om at bildene fra Dikemark skulle utvikle seg til et kunstnerisk prosjekt. For meg var det en måte å få nettene til å gå på. Bilder er noe jeg tar på min vei i livet. Etter hvert oppdaget jeg at det var noe spesielt med disse bildene fra institusjonen.

Svein Christiansen kan tilskrives mye av æren for at "Asylum" utviklet seg til et kunstnerisk prosjekt. I 1982 ble bildene stilt ut i Trondhjems Kunstforening.

- Etter utstillingen fikk jeg ikke flere nattevakter. Jeg vet ikke om det var fordi de hadde nok folk eller om det var på grunn av bildene. Sykehuset har uansett aldri kommentert bildene.

For Alveng var neste naturlige skritt å få gitt fotografiene ut i bokform. Med seg på laget fikk han Richard Benson som Alveng beskriver som et geni når det kommer til boktrykkerkunst.

- Prosessen med å trykke boken var nervepirrende. Jeg ville hele tiden ha mer trykksverte. Det endte med at trykkeren fikk nervesammenbrudd.

Boken ble trykket i 400 eksemplarer og er det av prosjektene til Alveng som har fått mest oppmerksomhet. "Asylum" er eneste norske bok omtalt i "The Photobook: A History - Volume 2" av Martin Parr og Gerry Badger. New York galleristen til Alveng ønsker nå å vise bildene en gang til.

Kunstneriske prosjekt. For perfeksjonisten Alveng er det viktigste å jobbe med noe han både har tro på og som han trives med.

- Prosjektene mine er noe som tar form underveis. I begynnelsen er jeg ikke selv klar over at det er et kunstnerisk prosjekt, men etter hvert som tiden eller årene går blir det klart for meg. Alt jeg gjør, gjør jeg skikkelig. Jeg synes ikke det er noen mening i å holde på med noe hvis det ikke skal gjøres skikkelig, forteller Alveng.

Mens Alveng holder på med et prosjekt tenker han lite på hva folk måtte synes om bildene. Likevel poengterer han at når noe er ferdig er det veldig hyggelig hvis det får god respons.

Har du bok i tankene når du jobber med et fotoprosjekt?

- Nei. Jeg tenker først utstilling når jeg oppdager at det faktisk er et kunstprosjekt jeg holder på med. Selve jobbingen mot utstillingen blir en form for å organisere all famlingen min. Det er i arbeidet med utstilling jeg destillerer selve ideen jeg har.

Hvorfor er du ikke like opptatt av boken som sluttprodukt?

- Det å lage bøker tar enormt med energi. I tillegg er det et garantert tapsprosjekt med mindre man velger en trykkvalitet som ikke holder mål. Ingen av New York bildene mine er gitt ut i bokform. De er kun publisert i kataloger. Hadde jeg hatt 300 000 kroner å investere hadde det nok blitt bokutgivelse.

New York. Dag har bodd 12 år i New York fra 1986 til 1998. Han har fremdeles en stor kjærlighet for byen og også en datter som fremdeles bor der. På spørsmål om han liker Oslo drar han litt på det.

- Det er her jeg har alle vennene mine, sier han.

To av de mest kjente bildeseriene til Alveng, "I love this time of year" og "This is MOST important", er fra New Yorks gater. Seriene har hentet inspirasjon fra det tradisjonelle gatefotografiet, men Alveng har tilført en ny dimensjon. Først med sine dobbeleksponeringer i "This is MOST important" og senere med fire eksponeringer og rotasjon i serien "I love this time of year" .

- Dobbeleksponeringene var en rein feiltagelse jeg gjorde i New York i 1990, forteller Alveng mens han viser meg bildet. I tolv år jobbet jeg med dobbeleksponeringer etter dette.

Når Dag først dro til New York sa han til seg selv at han i alle fall ikke skulle fotografere gatene i New York. Heldigvis holdt han ikke dette. For Alveng utviklet fotograferingen i New York seg til en lek og en måte å gjøre gatene til sine egne. På spørsmål om det var en måte å finne trygghet på ler han og svarer:

- Kanskje det.

Jeg forteller Dag Alveng at når jeg ser på bildene fra New York får jeg assosiasjoner til Knut Hamsuns bok "Sult" og til det ensomme og fremmedgjorte mennesket i storbyen. Dag er litt overrasket, men forteller:

- Jeg forsøker nok å vise mer av angsttrykket i byen enn den ensomheten du får assosiasjoner til. Men folk kan selvfølgelig legge hva de vil i bildene. Slik som folk gjør med f. eks. dikt. I New York seriene forsøker jeg å vise et slags dystert trykk. Men bildene mine handler også veldig mye om fotografiet som medium. Jeg forsøker på en måte å vise hvordan byen New York kan formidles gjennom fotografiet. Jeg forsøker alltid å holde fast ved en eller flere følelser i alle bildene i et kunstprosjekt. I New York bildene forsøker jeg å formidle noe av byens energi gjennom alle bildene.

Selvportrett. Alveng mener selve essensen i kunsten er å tenke originalt og at det har liten hensikt å repetere ting som allerede er gjort før. Et av Alvengs mest kjente bilder er selvportrettet The Photographer Shoots Himself fra samlingen "Sommerlys". Bildet har sitt utspring i en totalt avslappet sommerstemning og ikke minst leken med kameraet.

- Det er et av de bildene jeg er mest fornøyd med og jeg tror ikke jeg kan lage bedre bilder enn selvskudddet. Bildet har alt og fungerer på flere forskjellige plan. Det er et slikt bilde som man husker når man ser det. En av tingene som inspirerte meg til å ta bildet var "slow-motion". Man kan se at jeg faller rolig fremover. Fotografen er også nesten alltid usynlige i bilder. På selvportrettet kan man faktisk se utløsertråden og at bildet blir tatt. Heldigvis trengte jeg kun å ta et bilde. Det var veldig grunt og endte med et formidabelt mageplask!

Motorsport. Dag forteller at han tenker på masse forskjellige prosjekter for tiden. Noe av det viktigste er at det man fotograferer noe som engasjerer. Muligens vil neste kunstprosjekt ha sitt utspring i et fritidsprosjekt han har holdt på med de siste syv årene.

- Jeg har brukt fritiden min på å reise inn i motorsportland. Med god hjelp av dyktige mekanikere har jeg bygd en racerbil. Det hele har kanskje vært en reaksjon på pianotimene jeg måtte ta som liten, smiler Dag. Mye tyder på at dette blir mitt neste kunstprosjekt i farger.

Dag Alveng tilbyr meg skyss etter intervjuet. Før han setter seg i den røde racerbilen sjekker han oljen. På en kort strekning på vei mot Oslo S trykker han gassen i bånn. Jeg får et sug i magen jeg aldri før har kjent.