«Det er opplagt – det er det kameraet jeg skal ha». Det er den første tanken som slår meg når det første ryktet om det nye kameraet dukker opp på nett. Men her er det viktig å ta avgjørelser på et skikkelig grunnlag, så kanskje jeg skal vente på ett rykte til før jeg kaster meg på telefonen til produsenten og spør om mer informasjon.
Nei, det gidder jeg ikke. Jeg ringer med en gang.
– Hva sier du? Kan du ikke kommentere rykter? Ikke litt en gang? Si når det blir lansert, da, i det minste.
Søren. Alltid det samme svaret. De vil ikke si noe før det er lansert. Ok. Men jeg skal klare meg uten den informasjonen, for det begynner å komme flere rykter på nettet. Og en ting er sikkert. Ikke ett eneste av dem skal unnslippe mitt falkeblikk. Jeg har tenkt å vite alt om dette kameraet i god tid før det lanseres.
Selv i en alder av nærmere 50 år, bor det fortsatt et barn i meg, og når ryktekverna begynner å male, kommer det utålmodige barnet, som gleder seg til julaften, fram. Kan jeg klemme litt på pakkene, kanskje? Få litt informasjon om hva som er inni? Det er den samme følelsen og den samme mekanismen. Og akkurat som for alle andre barn (i alle aldre), er det alt for lenge til julaften. Når det gjelder dette kameraet er det ingen som sikkert vet når det blir julaften, eller om det i det hele tatt blir det. Skjønner du at barnet blir frustrert og utålmodig?
Men så en dag skjer det. Produsenten (julenissen) kan fortelle ganske mye om hva som er i julepresangen. De kan også fortelle at julaften sannsynligvis kommer i slutten av april.
Da er det bare å bestille kameraet og vente på julaften. Men ventetiden er uutholdelig lang. Barnet i meg må vente et par måneder, og vi må ha noe å fylle tida med. Så jeg hiver meg på nettet for å lese rapporter fra de få heldige som har fått prøve kameraet. Riktignok med en uferdig firmware, så vi kan ikke helt stole på det, og alt fungerer ikke helt som det skal, men tester skal leses og videoer ses og informasjonen vurderes og fordøyes. Dette er min måte å klemme på presangene på – suge ut hver minste bit av informasjon om hva som skjuler seg under treet.
Det hender at produsenten kommer til byen for å vise fram kameraet, og da er jeg naturligvis på plass, for å få muligheten til å kjenne på det. Det er nesten som å få lov av mamma og pappa til å klemme en ekstra gang, og jeg kan konstatere at dette definitivt er en hard pakke.
Men også dette er fort gjort og det er fortsatt lenge til kameraet kommer.
– Forsinket på grunn av korona-viruset, sier du. HVA F***? En ting er at folk dør i hundretusentall rundt om i verden, men hvorfor skal det gå utover meg? Jeg vil ha kameraet mitt NÅ!
Endelig kommer selve julaften og jeg kan hente ut kameraet i butikken. Men tiden for presangåpning er ennå ikke her. Fortsatt må barnet i meg vente. Akkurat som før. Dessverre er jeg på jobb i mange timer til, og må vente til jeg kommer hjem før jeg kan pakke opp. Kanskje skal jeg gå litt tidlig fra jobb i dag …..?
Vel hjemme blir ting høytidelige. Posen rives ut av sekken og esken ut av posen. Opp med lokket på esken for å dra ut juvelen.
I farten får jeg med meg at det følger med en tjukk bruksanvisning. Det er bra. Jeg elsker tjukke bruksanvisninger. Jeg registrerer, til min skuffelse, at batteriet ikke har strøm, så jeg setter det til lading, monterer remmen, finner fram minnekort, setter på et objektiv og venter utålmodig på batteriet. Jeg blar litt i bruksanvisningen mens jeg venter, men vil spare det beste til kvelden. Å lese bruksanvisning, til nytt kamera, på senga er en svært undervurdert form for sengekos.
Når jeg endelig har strøm på kameraet, setter jeg meg ned med det og går gjennom menyene. Ser på valg og muligheter, sjekker hvordan jeg kan programmere knapper, ser etter funksjoner jeg liker eller nye muligheter. Holder kameraet i hendene som om det også var et lite barn. Kjenner på det, trykker på det, kjærtegner det kanskje litt. Pusser vekk et fingeravtrykk fra skjermen og drømmer om alle bildene jeg nå vil være i stand til å ta, som jeg ikke kunne ta tidligere.
Det siste der er et vesentlig poeng. Drømmen om alle bildene. Drømmen om meg og kameraet mitt, sammen på tur der vi kan fange alt som skjer fordi vi jobber så godt sammen. Det er rart hvordan den drømmen har levd i så mange år, og fortsatt er der.
Men mens jeg sitter der med kameraet oppdager jeg ting jeg kanskje ikke er like fornøyd med. Hvorfor har de gjort det sånn? Har de tenkt å fikse det til neste versjon?
Kanskje ligger det noen rykter om akkurat det på nettet allerede ….
Nei, det gidder jeg ikke. Jeg ringer med en gang.
– Hva sier du? Kan du ikke kommentere rykter? Ikke litt en gang? Si når det blir lansert, da, i det minste.
Søren. Alltid det samme svaret. De vil ikke si noe før det er lansert. Ok. Men jeg skal klare meg uten den informasjonen, for det begynner å komme flere rykter på nettet. Og en ting er sikkert. Ikke ett eneste av dem skal unnslippe mitt falkeblikk. Jeg har tenkt å vite alt om dette kameraet i god tid før det lanseres.
Selv i en alder av nærmere 50 år, bor det fortsatt et barn i meg, og når ryktekverna begynner å male, kommer det utålmodige barnet, som gleder seg til julaften, fram. Kan jeg klemme litt på pakkene, kanskje? Få litt informasjon om hva som er inni? Det er den samme følelsen og den samme mekanismen. Og akkurat som for alle andre barn (i alle aldre), er det alt for lenge til julaften. Når det gjelder dette kameraet er det ingen som sikkert vet når det blir julaften, eller om det i det hele tatt blir det. Skjønner du at barnet blir frustrert og utålmodig?
Men så en dag skjer det. Produsenten (julenissen) kan fortelle ganske mye om hva som er i julepresangen. De kan også fortelle at julaften sannsynligvis kommer i slutten av april.
Da er det bare å bestille kameraet og vente på julaften. Men ventetiden er uutholdelig lang. Barnet i meg må vente et par måneder, og vi må ha noe å fylle tida med. Så jeg hiver meg på nettet for å lese rapporter fra de få heldige som har fått prøve kameraet. Riktignok med en uferdig firmware, så vi kan ikke helt stole på det, og alt fungerer ikke helt som det skal, men tester skal leses og videoer ses og informasjonen vurderes og fordøyes. Dette er min måte å klemme på presangene på – suge ut hver minste bit av informasjon om hva som skjuler seg under treet.
Det hender at produsenten kommer til byen for å vise fram kameraet, og da er jeg naturligvis på plass, for å få muligheten til å kjenne på det. Det er nesten som å få lov av mamma og pappa til å klemme en ekstra gang, og jeg kan konstatere at dette definitivt er en hard pakke.
Men også dette er fort gjort og det er fortsatt lenge til kameraet kommer.
– Forsinket på grunn av korona-viruset, sier du. HVA F***? En ting er at folk dør i hundretusentall rundt om i verden, men hvorfor skal det gå utover meg? Jeg vil ha kameraet mitt NÅ!
Endelig kommer selve julaften og jeg kan hente ut kameraet i butikken. Men tiden for presangåpning er ennå ikke her. Fortsatt må barnet i meg vente. Akkurat som før. Dessverre er jeg på jobb i mange timer til, og må vente til jeg kommer hjem før jeg kan pakke opp. Kanskje skal jeg gå litt tidlig fra jobb i dag …..?
Vel hjemme blir ting høytidelige. Posen rives ut av sekken og esken ut av posen. Opp med lokket på esken for å dra ut juvelen.
I farten får jeg med meg at det følger med en tjukk bruksanvisning. Det er bra. Jeg elsker tjukke bruksanvisninger. Jeg registrerer, til min skuffelse, at batteriet ikke har strøm, så jeg setter det til lading, monterer remmen, finner fram minnekort, setter på et objektiv og venter utålmodig på batteriet. Jeg blar litt i bruksanvisningen mens jeg venter, men vil spare det beste til kvelden. Å lese bruksanvisning, til nytt kamera, på senga er en svært undervurdert form for sengekos.
Når jeg endelig har strøm på kameraet, setter jeg meg ned med det og går gjennom menyene. Ser på valg og muligheter, sjekker hvordan jeg kan programmere knapper, ser etter funksjoner jeg liker eller nye muligheter. Holder kameraet i hendene som om det også var et lite barn. Kjenner på det, trykker på det, kjærtegner det kanskje litt. Pusser vekk et fingeravtrykk fra skjermen og drømmer om alle bildene jeg nå vil være i stand til å ta, som jeg ikke kunne ta tidligere.
Det siste der er et vesentlig poeng. Drømmen om alle bildene. Drømmen om meg og kameraet mitt, sammen på tur der vi kan fange alt som skjer fordi vi jobber så godt sammen. Det er rart hvordan den drømmen har levd i så mange år, og fortsatt er der.
Men mens jeg sitter der med kameraet oppdager jeg ting jeg kanskje ikke er like fornøyd med. Hvorfor har de gjort det sånn? Har de tenkt å fikse det til neste versjon?
Kanskje ligger det noen rykter om akkurat det på nettet allerede ….
Foto: Thomas Reisæter
Redaktøren ser opp på fotohimmelen og drømmer om nytt kamera.
Som et barn på julaften når nytt kamera kommer i hus.
Foto: Thomas Reisæter
Redaktøren kjærtegner sitt nye kamera
