Det var sent i juni 1998 at Bjørka åpnet sitt verksted i Hegdehaugsveien i Oslo. En gruppe billedkunstnere dannet et slagkraftig fellesskap, som etter hvert arrangerte utstillinger og prosjekter i tillegg til arbeidet i atelierene. Flere navn er med eller har vært innom verkstedet denne tiden, og det har vært solid aktivitet gjennom disse åra, deriblant kjente kunstnere som Eline Mugaas og Mette Tronvoll.
De presenterte bildene beviser mangfoldigheten Bjørka har produsert over alle disse årene. Deres aktive drift har satt Bjørka-navnet tydelig på kunstkartet her til lands, og det er med stor forventning man entrer Preus museums lokaler denne gangen. Men det som raskest trer frem er mangelen på en rød tråd. Slike store samarbeidsutstillinger gjør det vanskelig for beskueren, som aldri gis sjansen til å komme seg ordentlig inn i alle prosjektene og arbeidene. Noen av arbeidene er enklere og mer rett på sak i sin fremtoning, og formidler klarere enn andre, slik god kunst bør være, men det er også mange prosjekter her som blir vanskelige og utilgjengelige. Mangel på informasjon rundt respektive kunstnere og ideer bidrar til dette. Dette frembringer spørsmålet om hensikten med en slik utstilling. Skal man kun fokusere på å presentere en haug med prosjekter uten noen annen sammenheng enn at de kommer fra samme atelier, eller burde man være mer kritisk til tematikk eller i det minste en gjennomgangstone?
Det er likevel flere lyspunkter blant de over 50 ulike prosjektene som presenteres. Spesielt interessant er Birgitte Sigmundstads Match of the Day der ulike situasjoner blir gjenskapt for å sette fokus på de følelsene som settes i sving når man mislykkes i konkurranse som hun beskriver prosjektet. Det er tragisk og trist å se de mislykkede idrettsutøverne, men samtidig med en galgenhumoristisk sans. De iscenesatte bildene har en nyhetsfotografisk tone og innbyr uten betenkeligheter. Også Lene Asks fortellinger om ensomheten og tomheten man opplever med alderdom og sykdom i prosjektet Rom, vekker oppsikt, mens Klara Sofie Ludvigsens tøffe bokseportretter i serien Boxers viser styrke. I det hele tatt er allsidigheten en positiv egenskap ved utstillingen, når alt fra vakre landskapsmotiver, underfundige uttrykk til de iscenesatte arbeidene utfolder seg.
Samtidig er det også mye som ikke holder helt inn, og ikke helt når opp. Noe blir for vanskelig og trenge gjennom og det er også enkelte ideer som ikke helt innehar kvaliteten man venter seg på Preus' vegger. Men når så mange prosjekter presenteres samlet så er det langt vanskeligere og stikke seg frem, sånn at dette muligens er en urettferdig kritikk av de som ikke helt får vist sitt potensial. Sånn sett er dette en fin anledning for de til å få vise seg frem i et av de fremste lokalene for fotografisk kunst her til lands, men fortjener de det?
Det er altså mye og gripe tak i på Preus, så et besøk er anbefalt. Men dessverre virker viktigheten av denne utstillingen større en selve kvaliteten på produktet.
De presenterte bildene beviser mangfoldigheten Bjørka har produsert over alle disse årene. Deres aktive drift har satt Bjørka-navnet tydelig på kunstkartet her til lands, og det er med stor forventning man entrer Preus museums lokaler denne gangen. Men det som raskest trer frem er mangelen på en rød tråd. Slike store samarbeidsutstillinger gjør det vanskelig for beskueren, som aldri gis sjansen til å komme seg ordentlig inn i alle prosjektene og arbeidene. Noen av arbeidene er enklere og mer rett på sak i sin fremtoning, og formidler klarere enn andre, slik god kunst bør være, men det er også mange prosjekter her som blir vanskelige og utilgjengelige. Mangel på informasjon rundt respektive kunstnere og ideer bidrar til dette. Dette frembringer spørsmålet om hensikten med en slik utstilling. Skal man kun fokusere på å presentere en haug med prosjekter uten noen annen sammenheng enn at de kommer fra samme atelier, eller burde man være mer kritisk til tematikk eller i det minste en gjennomgangstone?
Det er likevel flere lyspunkter blant de over 50 ulike prosjektene som presenteres. Spesielt interessant er Birgitte Sigmundstads Match of the Day der ulike situasjoner blir gjenskapt for å sette fokus på de følelsene som settes i sving når man mislykkes i konkurranse som hun beskriver prosjektet. Det er tragisk og trist å se de mislykkede idrettsutøverne, men samtidig med en galgenhumoristisk sans. De iscenesatte bildene har en nyhetsfotografisk tone og innbyr uten betenkeligheter. Også Lene Asks fortellinger om ensomheten og tomheten man opplever med alderdom og sykdom i prosjektet Rom, vekker oppsikt, mens Klara Sofie Ludvigsens tøffe bokseportretter i serien Boxers viser styrke. I det hele tatt er allsidigheten en positiv egenskap ved utstillingen, når alt fra vakre landskapsmotiver, underfundige uttrykk til de iscenesatte arbeidene utfolder seg.
Samtidig er det også mye som ikke holder helt inn, og ikke helt når opp. Noe blir for vanskelig og trenge gjennom og det er også enkelte ideer som ikke helt innehar kvaliteten man venter seg på Preus' vegger. Men når så mange prosjekter presenteres samlet så er det langt vanskeligere og stikke seg frem, sånn at dette muligens er en urettferdig kritikk av de som ikke helt får vist sitt potensial. Sånn sett er dette en fin anledning for de til å få vise seg frem i et av de fremste lokalene for fotografisk kunst her til lands, men fortjener de det?
Det er altså mye og gripe tak i på Preus, så et besøk er anbefalt. Men dessverre virker viktigheten av denne utstillingen større en selve kvaliteten på produktet.
Boxers (2006)
Klara Sofie Ludvigsen
Thé dansant
Heidi Sundby
Preus museet i Horten
Christian Roth Christensen
Recalling Paradise (Private Paradise)
Tinna Ludviksdottir
Ulla Schildt
Stilllife with Monkeys, 2007
Ulla Schildt
Lokalene
Christian Roth Christensen