Lill-Ann Chepstow-Lusty

I en tid hvor forunderlig mange kunstnere forbeholder seg retten til å ikke ta stilling med arbeidene sine, og gjerne sofistikerer seg fraværende og uberørt forbi politiske brannbomber, er Lill-Anns stillingstakende rent frem en forfriskende påtent lunte. Her brenner det!

Lill-Ann Chepstow-Lusty kommer småløpende med korte, våte krøller og blide øyne inn i caféen fra tvers over gaten, hvor Kulturhistorisk Museum ligger på Tullinløkka i Oslo. Der har hun sitt daglige virke som fotograf ved museets myntkabinett. En underlig stillingstittel? Ja visst. Og vi kommer tilbake til dette etter hvert. Men la oss starte med begynnelsen.

Startet med en bløff
- Det hele startet med en bløff. – Ha! Det er morsomt å tenke på i ettertid. Jeg gikk på kunstskole og etter det første fellesåret, var jeg ikke god nok til å komme videre på illustratørlinjen som var det jeg ønsket meg. Noe måtte jeg jo gjøre. Jeg prøvde meg på alle andre fag. Fotolinjen var siste alternativ.

På siste tog kom Lill-Ann med. Riktignok på en noe uortodoks måte. Studieplass på fotolinjen sikret hun seg nemlig ved å legge frem foreldrenes familiealbum som egne arbeidsprøver. Det kan ikke kalles annet enn renhekla juks og Kodak Instamatic flaks. Men noen ganger er det kanskje sånn at målet helliger middelet. I hvert fall i ettertid. For det tok ikke lang tid før Lill-Ann visste at det var henne og kamera som gjaldt.

Rene tilfeldigheter
Mye i Lill-Anns liv låter som rene tilfeldigheter. Til Norge kom hun fordi foreldrene mente utsiktene til et liv som arbeidsledig i Norge var lysere enn tilsvarende i det som på åttitallet var Thatchers England. De tok henne med på skiferie til Norge, og her ble hun værende. Via jobben som vaffelspisende hjemmehjelp i Oslo endte hun til sist opp som fotograf ved myntkabinettet. Siden har hun sørget for fingernem dokumentasjon av rikets eldste myntskatter ved siden av virksomheten som kunstfotograf med egne prosjekter. En balanse mellom to liv, begge bak kamera, hvor det ene betaler melk og brød, slik at det andre kan dedikeres til kunsten.

Zen and the Art of Coin Photography
– Det passer meg utmerket, sier hun selv. Noen ganger er jobben som fotograf ved museet utrolig spennende og fascinerende (allerede her sporer intervjuobjektet inn på en besnærende detaljert beskrivelse av sitt nåværende oppdrag for museet omhandlende Antikkens dødskulter, og slik forløper i grunnen store deler av intervjuet, – en kopiøs sprint mellom ulike tema som alle henger sammen på en eller annen måte). Lill-Ann henter seg inn. – Andre ganger krever den mer rent teknisk fagarbeid. Da tenker jeg at det jeg bedriver er Zen and the Art of Coin Photography. Lill-Ann ler. – Uansett får jeg avstand til mine egne private prosjekter når jeg har museumsjobben, og det trenger jeg. Slik holder jeg balansen.

Produsere, engasjere, provosere
Hun har produsert, engasjert og provosert. Den vevre, verbale og meddelsomme Lill-Ann har bokstavelig talt utfordret bildene våre av det norske, fra bunader og flagg til lesber, norske cowboys og vikingfantaster. Vi er kjent med en tidligere statsministers nasjonsmantra om at det er typisk norsk å være god. Nasjonen sett gjennom Lill-Anns linser kan man undre seg om det ikke er like typisk norsk å være selvgod.

-Første gang jeg opplevde norsk syttende mai, fikk jeg helt sjokk. Feiring av nasjonaldag eksisterer ikke i England. Jeg skjønte ikke hva jeg var vitne til. Umiddelbart forbandt jeg det med nasjonalisme og det jeg vil kalle ”simple people” – ellers kjent som fotball pøbler og ny-nazister. For meg med min bakgrunn var det helt absurd og totalt fascinerende at et helt folk står frem og hyller seg selv og sin nasjon med en slik naturlig stolthet.

Fenomenet måtte utforskes. Det ble etter hvert til prosjektet ”Ja vi elsker”. En utstilling som vakte oppmerksomhet. – Du kødder ikke med den norske bunadssømmen, spesielt ikke som innvandrer. Jeg fikk tilbakemeldinger a la ”du kan bare dra hjem hvis ikke du trives her”. Og det er helt fint! Jeg mener, jeg vil jo gjerne ha reaksjoner på det jeg gjør! Jeg vil engasjere betrakteren! Jeg vil at det jeg gjør, skal bety noe for den som ser.

Lesbisk, pen og glamorøs
Og reaksjoner har hun fått. For som om det ikke var nok å pirke i jungianske drivkrefter under bunadsstakken til det norske folk, testet Lill-Ann i samme åndedrag like godt ytringsfrihetens kår i sosialdemokratiet, da hun hevdet at ethvert møblert hjem burde ha et bilde av et lesbisk par over sofaen. Parallelt med bunadsprosjektet hadde hun nemlig utstillingen ”t.a.k.e 2- featuring real live lesbians”, hvor hun ville rokke ved sedimenterte ideer om lesbiske. – Jeg ville vise verden at det er mulig å være både lesbisk, pen og glamorøs. Ideen fikk jeg på bakgrunn av en jentepopduo, t.a.t.u, som ble lansert som lesbiske, men hvor det viste seg at dette kun var et pr-stunt, og hvor verden liksom pustet litt lettet ut når dette ble kjent. Så pene jenter kunne vel ikke være lesbiske!

Anarkistisk, konservativ og ydmyk
-Hva er dine tre viktigste verdier i arbeidet ditt som fotograf? Lill-Ann tenker seg om. Nøler. Tenker seg om litt til. Det kommer sakte og overraskende, men sikkert. – Jeg vil si jeg er anarkistisk, konservativ og ydmyk. Anarkistisk fordi jeg vil utfordre, jeg stiller spørsmål til det etablerte, og jeg går mine egne veier. Samtidig er jeg nok det jeg vil kalle verdikonservativ.

Personlig og politisk
-Vil du betegne deg selv som en politisk kunstner? - Jeg jobber med utgangspunkt i det personlige, og det personlige er ofte politisk. Jeg kan ikke jobbe med noe som ikke opptar meg. Dermed blir det jeg gjør, politisk. Alle mine prosjekter handler om identitet og samfunn. Når jeg ser på arbeidene mine, handler det om å utforske andres identiteter. Men gjennom dette utforsker jeg jo også min egen identitet. Ting henger sammen. Jeg ser på meg selv som en slags half breed, både engelsk og norsk, og jeg er fascinert av det nasjonalistiske prosjekt fordi det er noe som ligger så fjernt fra meg. Jeg er opptatt av: hvor ligger lojaliteten til et menneske? Hva er vi lojale mot, når vi er lojale mot et bilde av en nasjon og en kollektiv identitet?

Beslektet med antropologi
- På mange måter er prosjektene mine beslektet med antropologi. Jeg går inn i miljøer, bruker lang tid, gjerne fire til fem år, og fordyper meg virkelig. I cowboyprosjektet mitt kledde jeg meg ut i cowboydrakt og tok trikken i Oslo, rett og slett for å kjenne på kroppen hvordan det var. Oppmerksomheten jeg fikk, var overveldende. På den måten kunne jeg jobbe videre i prosjektet med en idé om at det å få oppmerksomhet rundt egen identitet kan være en viktig driver når du velger å dyrke en stil eller tilhørigheten til en subkultur. Så på den måten kan jeg si at måten jeg tilnærmer meg et tema på, er nært beslektet med antropologi.

Tett på fordommer
- Jeg kan se tilbake, og se at jeg velger tema som utfordrer meg, som gir meg motstand. Da har jeg noe å jobbe med. Blir det for lett, betyr det ikke nok for meg å gjennomføre.

Og motstand har hun fått. Hennes lek med ordspill og kontroversielle prosjekter som begge utfordrer menigmanns oppfatninger, får folk til å reise bust. Sin første produksjon i England før hun kom til Norge, var en kalender med bilder av menn som hun kalte ”Pin Downs”. Mottakelsen ble ikke helt som forventet. – Jeg ville utfordre stereotypien om kvinnelige pin-ups, og gjorde noe annet, snudde konseptet på hodet, fotograferte vanlige hverdagsmenn. Så fikk jeg den engelske kvinnebevegelsen (parallellen til den norske kvinnegruppa Ottar) på nakken som beskyldte meg for å være sexist og sjåvinist med kvinnefortegn! Egentlig litt morsomt, men også helt absurd.

Fordom og distanse
- Gjennom alle de prosjektene jeg har valgt å jobbe med, har jeg vært nødt til å forholde meg nært til fordommer, ikke minst mine egne. Samtidig er det viktig å ha distansen til det jeg gjør kunstnerisk.

Distansen til eget kunstnerisk arbeide ble for alvor satt på prøve da Lill-Ann sa ja til å fotografere til en brosjyre om helse og homofili. – Jeg har vel alltid før gått på andre miljøer enn mitt eget, hvor jeg også enklere kunne distansere meg. Å dokumentere noe som ligger meg så nært som dette temaet, berørte meg sterkt og er kanskje det arbeidet jeg har gjort som mest har forandret meg. Å lykkes med å formidle noe som fotograf rundt dette teamet uten å bli sexistisk og støtende, var utfordrende. I ettertid er jeg tilfreds med resultatet. Og ikke minst fikk jeg møte mine egne fordommer på dette feltet. Det ble en viktig og sterk erfaring jeg er utrolig takknemlig for å ha fått med meg.

Gode hjelpere
Lill-Ann går sine egne veier og hun vandrer i høyeste grad selvstendig. Gode hjelpere har hun likefullt mange av med seg på den veien, og de er uunnværlige i prosessen når et prosjekt skal fullføres. - Jeg når alltid et punkt hvor jeg opplever at jeg står fast, og hvor jeg ber om andres innspill og meninger. Det hjelper meg videre. Det er sårbart, men det er nødvendig. Jeg har aldri én klar tanke om hva det ferdige resultatet skal bli. Jeg er avhengig av dialogen med andre rundt meg i arbeidet mitt. Det beriker og utvikler. Utstillinger av arbeidene mine er i den sammenhengen ofte viktig for å kunne fullføre prosjektet i en bok. Å få vist bildene mine og motta respons fra publikum gjør noe med mitt eget forhold til arbeidet mitt, og tar meg videre. Her kommer vel også ydmykheten min inn. Jeg har ingen ferdige svar, ingen ferdige oppfatninger av hva det jeg gjør, skal bli til sist.