Nydelig skarpe øyne. Den nysgjerrige gutten i bakgrunnen er fint ''plassert''. Trist blikk på gutten i forgrunnen, jeg får lyst til å høre mer om disse to.

M :)

Hei i natten.

Effektfullt bilde (tror det er tredje gangen jeg skriver det i kveld, men regner med at det meste er effektfullt for en trøtt guttunge) - Synes du utnytter en trang komposisjon på en god måte! Særlig liker jeg de repeterende øynene bakover i flaten, hvor man omtrent kan lese elendigheten. Det lille av snørr blandet med sot vi ser er bemerkeselsverdig og setter, i allefall på meg, en støkk der hvor det kjennes mest. Refleksene i øynene viser noe lyst, det pirrer nysgjerrigheten, kanskje du gir de håp? Ikke vet jeg, men dette likte jeg i allefall. Go natt!

mvh Espen

Dette traff meg rett i magen. Faktisk synes jeg bildet er så sterkt at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal kommentere det. La meg si at bildet ligger langt, langt over nivået ''medlidenhet'', om du skjønner hva jeg mener (det jeg mener er at noen ganger treffer et bilde fra feks sultrammede strøk fordi man føler medlidenhet eller dårlig samvittighet, men man glemmer allikevel bildet ganske fort. Det gjør man, jeg, definitivt ikke med dette). Komposisjonen er jo nydelig, men det du har klart her er å heve bildet over spørsmål om komposisjon. Det en del kunstnere vil kalle det ''udefinerbare nivået''.
Er dette bildet til salgs ?

wow, lamslått! liker komposisjonen, utrykket, og de blanke øynene. Fin dybdeskarphet også. Jeg er ingen proff, men for meg er dette perfekt!

Enig først og fremst med Tina, det blir vanskelig å kommentere det bildetekniske fordi det griper en på en så sterkt måte...
Det oser jo elendighet lang vei, barnearbeid og ellers elendighet i lange baner.

Når bilder gjør det med oss, har jo bildet utfylt sin ultimate misjon. Liker bruken av S/H her, perfekt dybdeskarphet og nydelig toneomfang. Er mer usikker på utsnittet...veldig usikker, men faller vel ned på, at jeg godt kunne tenkt meg begge øynene.

Flott fotojournalistisk arbeid :-)

Terje

Nydeleg. Eg bryr meg ikkje om historia i denne samanhengen. For meg er det estetikken som fengar meg her. Kontrasten mellom dei glassklåre auga og den skitne huda er slåande. Like så med det repeterande blikket i bakgrunnen.

Flott blikk og farge toning i dette bildet. Du som reiser så mye rundt å tar bilder må se utrolig mye. Her har du fanget inn et utrykk på disse guttene som får meg til å ligge å tenke en stund før jeg sovner i natt.
Det er en hard og tøff verden vi lever i og du skal ha skryt for den måten du pressenterer den på. Med dette bildet tror jeg du får mange til å tenke lenge etter at de har slått av PC´n

Knall bra.

mvh

Leclic

PS: Håper at jeg en gang i fremtiden blir like flik til å danse med linser som det du er. :)

Ord blir fattige.... Nesten som eg ser mitt eige speilbilde i augene hans, auger som stiller spørsmål det ikkje utan vidare er behageleg å finna svar på.....
Eit rystande nærgåande, unikt fotografi. Sjølvsagt anbefalt.

Ikke akkurat Lano-unger, nei! Synes ungene bør få litt kreditt for at de eksisterer og påtar seg jobben som formidlere av det faktum at alt ikke dreier seg om flislagte bad og gule plastikkender. Og selvfølgelig kreditt til fotografen for å bringe budskapet ut til massene på en estetisk og teknisk fortreffelig måte som går rett hjem. Uten å si at noe er overflødig; det er bakerste uskarpe blikk som treffer meg med hardest kraft og drar meg inn i bildet.

En liten tilleggskommentar som jeg nesten ikke tør å komme med, men du tåler det vel: Område i nedre høyre del slår meg som noe uvirksomt, med antydning til ubalanse som resultat (kan dog bero på skjermens problemer med å gjengi detaljer i de mørkeste partiene godt nok).

Utrolig flott portrett, Arne.
Øynene treffer meg og får god kontakt.

ingebjørg

Intenst, vakkert og dystert portrett.
Beskjæringa du har foretatt er mesterlig, -den får frem intensitet og provoserer til ettertanke.

_- men hvor i all verden har du fotografert disse barna ?

Mvh Stein Liland

Nært og fjernt... Glimrende utsnitt.

Mvh Eyvind

Den fremste guttens ansikt har en undrende venstreside, og en aggresiv høyreside. Gutten i bakgrunnen er nysgjerrig beskyttet.

Teknisk glimrende. hm...

Stian Håpnes

Hei, Arne!
Et granittkompakt bilde. Rungende i all sin stillhet på skjermen. Nærmest hypnotiske blikk som også rommer sine håp for morgendagen.
(- og her hos oss er bekymringen hvordan det går på børsen).

mvh Tom

Komposisjonen og utsnitt er meget tett, og meget bra!
Lett vidvinkel virkning gir stort spenn mellom de to guttene og forsterker følelsen av at gutten bak holder seg tryggt bak gutten forran.
Som det tidligere bildet ditt med samme tema, har du gjort en nydelig jobb med toneregisteret. Det mørke koboltaktige i flaten er godt jobbet frem.

Jeg synes derimot at det spilles vel mye på kontrasten mellom nettopp kullfargen og det ''hvite i øyet''. Store barneøyne med budskapet -skepsis, nød, ingen fremtid osv, sier seg selv og vi har sett mye av det i ''vår'' måte å vinkle fattige og den 3-verden på.

Det blir for mye av det gode for min del, jeg hadde skjønt alvoret likevel.
Slik det er nå blir bildet en romantisering og ikke på det planet disse guttene lever. Dermed mener jeg bildet er tendensiøst, i den forstand at det er med på å opprettholde status quo i vår måte å se på den 3-verden. Vi har et stort ansvar som fotografer når vi nærmer oss dette feltet!

NÅr det er sagt, oppnår du sikkert det du vil med bildet, for det er gjennomtenkt og publikumsfriende så det holder.

kraftfullt bilde!
sterkt og nært av to gutter som ser ut som de har opplevd->



Oda

Mange takk for engasjerte og gode innspill!

Tina: Til salgs, tja, jo, det skal vel la seg ordne :-)

Terje: Som du sikkert skjønner et utsnittet valgt med omhu. Begge øynene er med på originalen, men det måtte bare bli slik..

Christian: Du har rett i at feltet nede til høyre er noe ''uvirksomt''. Jeg opplever ikke dette som et problem. Tegninger her vil ta oppmerksomhet fra ansiktene. Den diagonale buksereimen gir nødvendig balanse i mine øyne.

Stein: Madagaskar.

Stian: Som vanlig kommer du med interessante og uventede vinklinger. I likhet med dine bilder. Bra!

Tom: Det er lett å bli oppslukt av sin egen, lille verden. Slik sett er det godt med luft under vingene av og til. Men motivene blir ikke bedre eller mer tilgjengelig av den grunn. Jeg kan forsikre dere om at det er en prøvelse å ta gode bilder i eksotiske strøk. Inntrykkene er mange og sterke. Det er lett å gå i fella. Dessuten er det alltid sol, fotografens verste fiende.

Jon-Petter: Så er det oss igjen :-) Jeg kan forsikre deg om at jeg setter stor pris på dine motforestillinger og holdninger. Slikt skaper meningsbrytninger. Det er bra! Men for å skape meningsbrytninger må jeg (selvsagt) ta til motmæle. Det hvite i øynene er ikke lysnet. Gutten står i åpningen og lyset faller naturlig. Den mørke huden og soten gjør ansiktet mørkt. Optimalisert kontrast og skarping resulterer i dette intense resultatet. Det blir feil for meg å redusere virkningen for å skape en motsatt illusjon.

Jeg er heller ikke enig i at bildet understreker vår måte å betrakte den tredje verden på. Det blir for meg en urettferdig og forutinntatt vinkling i forhold til menneskene i den tredje verden. Menneskene i fattige strøk har like stor integritet og menneskeverd som oss. Kanskje mer. Poenget mitt er å framstille personligheten/verdigheten bak kullmasken. Personlighetstrekkene ville blitt redusert i en avstandsbeskrivelse. Det hadde blitt et annet bilde. Jeg ser faktisk ikke at dette bildet er tendensiøst på noen måte. Sett at jeg presenterete bilde av hvite (for eksempel norske) snørrete gutter med søle i ansiktet. Hvordan ville du da forholde deg? Jeg har faktisk ikke sagt et ord om hvordan disse guttene lever. Det er dere (betrakterne) alene som lager historien.

Sist, men ikke minst, bildet er ikke laget på grunnlag av publikumsfrieri. Jeg lager bilder som kjennes riktig og viktig for meg å formidle.

Visuelt og teknisk er dette helt glimrende. Jeg vil gjerne trekke fram tonearbeidet, som jeg opplever som eksemplarisk, selv om det nok kan være noe overdramatisert. Kontakten med de to guttene er også nær og personlig. Slikt blir det gode bilder av.

Også tidligere har jeg merket meg at du ofte bruker svært trange utsnitt. Isolert sett (for det enkelte bilde) behøver det slett ikke være noe galt med det. Men det gjør det ofte vanskelig eller umulig å få satt bildene inn i en sammenheng. Iblant kan dette skape grobunn for feiltolkninger, noe en ofte kan se gjenspeilet i mange bildekommentarer.

For å ta utgangspunkt i dette bildet: Guttenes uttrykk kan være omtrent det samme, men det er en enorm forskjell på om det skyldes at de lever i en eller annen form for nød, eller at de bare har lekt seg trøtte. Når utsnittet er så trangt, er det umulig å se forskjellen.

Her er min mening at fotografiet bør ha etterrettelighet, og ikke bør være spekulativt. I alle fall bør ikke bildene i seg selv stimulere til grove feilslutninger hos betrakteren. (Jeg snakker nå om bilder i reportasje-/dokumentargenren, som det er nærliggende å plassere disse bildene i, og ikke om genre hvor uttrykkene gjerne skal være flertydige.)

Etter tre bilder i denne serien savner jeg utsnitt som kan bidra til å sette guttene inn i et miljø og en sammenheng. Jeg snakker ikke her nødvendigvis om noen konkluderende ''fasit'', men gjerne om clues som betrakteren kan fundere videre på, og bruke til å danne seg et bilde av virkeligheten disse guttene befinner seg i...

- Kristoffer

Kristoffer kommer her med interessante synspunkter på hvilke kriterier som blir gitt betrakteren av bildet. Og det er her fra det ståstedet jeg ytrer meg, og mener det jeg gjør.

Du forteller ikke noe om hvordan disse guttene lever. Men som betrakter asosierer man og trekker sluttninger på bakgrunn av det man ser. Av informasjonen i bildet ser jeg at det er tatt på Madagaskar.
Det er et fattig land der norge og andre land har lang tradisjon på hjelpe og misjonsarbeid. Det kan sikkert diskuteres og menes mye om hvordan dette er gjort opp igjennom.
Vi ser altid utenomverden på vår måte og dermed er vi alltid farget av vår bakgrunn. Jeg tror det også avgjør hvordan bildene blir.

Jeg er helt sikker på at du lager bilder som du virkelig føler for. Det gjør du helt sikkert! Men likevel må både du og jeg være klar over at blidene vi tar, er gjenstand for tolkning og kritikk på bakgrunn av den informasjonen som finnes i bildet og assosiasjonen bildet gir betrakteren.

Apropos:

En dagsaktuell analogi kan en finne her i bilde nr. 239076. Det er svært interessant å lese kommentarene, og så Ioannis' egen beretning om bildet.

- Kristoffer

Lar meg også forføre av dei glimrende s/h tonene, og triste blikka
til barna i denne serien.
Ser også på bildene i denne serien som dokumentar-foto.
Du antyder at de er barne-arbeid, men jeg syns de blir vanskelig
å komme med noen konstruktiv kritikk når de ikkje vises noe av
arbeidsmiljø.
De vil stort sett bare bli synsing.

Asbjørn

Kristoffer: Takk også til deg for fin og utfyllende kommentar! Du utdyper på sett og vis diskusjonen overfor, til tross for at du (antakelig) ikke leste diskusjonen før innlegget ble skrevet. Dette gir temaet ytterligere aktualitet.

Jeg deler ditt og Jon-Petters syn på at en serie bilder, inkludert miljøbeskrivelser, ville endre/øke lesbarheten og inntrykkene av situasjonen. I en annen setting ville jeg kanskje presentert dette som et prosjekt. I denne sammenheng, der bildenes uttrykk i seg selv er utgangspunktet, har jeg valgt å fokusere på det man ser.

Sitat KL: ”Guttenes uttrykk kan være omtrent det samme, men det er en enorm forskjell på om det skyldes at de lever i en eller annen form for nød, eller at de bare har lekt seg trøtte. Når utsnittet er så trangt, er det umulig å se forskjellen”

En svært interessant observasjon. Men er det viktig å kjenne til denne forskjellen? Bilder er, og vil alltid være, basert på det inntrykket betrakteren lager - dersom det ikke følger med tekst eller supplerende bilder. Noe som er vanlig i de fleste utstillingssammenhenger.

Om disse ansiktene er et resultat av lek eller arbeid kan være to sider av samme sak. Begge deler er (bør være) tankevekkende og representerer en uheldig miljøsituasjon for barna - som de ikke har kontroll over selv.

Jeg har bare gode ting å si om Ioannis’ bilde og beskrivelse. For min del har jeg valgt å ikke si noe om miljøet - ennå - fordi det inngår i en serie. Og for ikke å legge føringer i betrakterens umiddelbare inntrykk. Ioannis’ bilde formidler en situasjon der en feiltolkning er åpenbar. I mitt bildet mener jeg at motivet uttrykker en reell situasjon.

Takk også til deg, Asbjørn. Jeg har ikke sagt noe om barnas hverdag, bare så det er sagt :)

etter å ha lest nedover igjenom mange av de innsendte meldingene. så er det ikke mere å si, som ikke har blitt sakt.. likte bilde, men går litt tid før jeg glemmer blikket til denne jenta..

Jeg synes du gjør rett i å ikke diktere vår oppfattning av bilde for mye. Jeg er også tilbørlig til å synes at selv tittelen din sier for mye. Tror du fleste vill kunne se at dette ikke er vestlige barn som ''har lekt seg trøtte'', det ligger mye mer bak de øynene enn bare ''trøtthet''. Meget bra!

Kristoffer L, Jon-Petter og alle andre:

Kvifor må fotografen vise miljøet desse barna eksisterar i? Kvifor må han vise kva all skitten kjem av? Må eit bilete, av presumtivt fattige barn, nødvendigvis ha ein dokumentarisk verdi? For det vi veit kan desse barna være norske. Skitten, dei alvorlege blikka og den unorske utsjånaden gjer at vi oppfattar biletet som ein dokumentasjon, eller som noko autentisk. Men vi veit det ikkje.

Må det være slik? Kan vi ikkje sjå biletet med reint estetiske auge, og la den andre halvdelen av hjerna kvile? Etter mitt skjønn er dette biletet meir estetikk enn noko anna, mest på grunn av det tette utsnittet. Fotografi kan være, eg likar ikkje å bruke ordet, kunst. Men då må vi kaste av oss vrangførestillinga om at fotografi må/skal/bør være etterretteleg og autentisk. Fotografi er eit medium, ikkje noko meir. På same måte som eit maleri kan være etterretteleg, så kan eit fotografi være det. Men det må ikkje! Og så lenge fotografen lar mystikken leve i biletet, så kan det bli noko meir enn berre ein simpel dokumentasjon og godt handverk.

Og folkens, la oss sleppe denne kjedelege dokumentasjonen av og til.

Antar at du allerede har fått flere tonn med godord om dette bildet, ikke helt min stil å lese kommentarer før jeg kommenterer, og her blir det neppe tid etterpå heller.
Blikk igjen, denne gangen i usedvanlig møkkete gutteansikter.
Nokså undrende blikk synes jeg, som om de lurer på hvorfor i alle dager skulle noen ta bilde av dem.
Barn som leker i sandkassa er også møkkete, men dette ser ikke ut til å ha noe med lek å gjøre, og de er vel godt ute av sandkassestadiet også.
Kullgutter skriver du, og slik ser de ut.
Komposisjonen ville jeg vel betegne som kompakt på grensen til snau, men det holder for meg, og gir, sammen med slikt som jeg har lest om tilsvarende settinger, nok inntrykk til å spinne videre på.
Mulig at en slik dokumentarisk utlegning ikke er tilsiktet eller kanskje til og med uønsket her, ref. innlegget ovenfor, men jeg synes at det at bildet innbyr til slikt er av verdi.
Odd Tore

Du er en magiker med dine direkte, sterke og e(s)t(et)iske skildringer.
De hypnotiske blikkene fanger og trollbinder. Igjen!
Og igjen. Og igjen... :-)


Det finnes barn som aldri smiler.
Hvite barn lenket til senger i rumenske barnehjem, gule barn fanget i naturkatastrofer og brune ''kullgutter'' på Madagaskar.
Det finnes barn uten håp og forventninger.
Den som har møtt noen av dem, vet at blikket er det samme uansett øyen- og hudfarge.

Gledesløse barns virkelighet er en ubehagelig klisjé.

Vi skal ikke misbruke sannheten for egen vinning, men vi skal heller ikke ''tilpasse'' den for å tilfredsstille betrakterens evt. ønsker om å unngå klisjeén, - dvs. virkeligheten. Dét ville være å gjøre barna/menneskene det gjelder en meget stor urett.

Guttenes fulle historie er uvesentlig for bildets kvaliteter.
Fremfor alt kunne en miljøskildring lett blitt ''grafsing'', (ubevisst) styrt av ønsker om å tilfredsstille betrakterens forventede nysgjerrighet.
Guttene har fått beholde sin verdighet. Uttrykkene deres forteller alt vi trenger å vite.

Det handler om respekt og selvrespekt, - om å ivareta både motivets og egen integritet. Basert bl.a. på egne erfaringer fra sterke møter med barn som aldri smiler, er jeg trygg på at autor har gjordt dét.
Da er det betrakterens ansvar å skille mellom egne forventninger (tillærte kulturelle fordommer) og virkeligheten.

Line

Jeg er tolker og brtrakter av dette bildet. Jeg har ikke tatt det.
Dermed er jeg prisgitt det jeg ser og min oppfattelse av motivet og asosiasjonene jeg får når jeg ser det.
Det er klart som Eirik H. sier, at man kan velge å se på det estetiske i bildet, og isolere det til nettop det. Det er også et valg og mange ganger det som passer til opplevelsen, men av og til er motivenes natur og egenart slik at det stilles spørsmål både til bildet og forholdene rundt det.
Arne har reist til Madagaskar, oppsøkt disse guttene med det mål å fotografere dem. Altså, er det pr. def. et dokumentarisk preg over dem. Det er dette signalet jeg har plukket opp og stiller spørsmål rundt.
Jeg har tidligere kommentert både komp og tekikk, noe jeg synes er meget bra.

Jeg er veldig uenig med Lie Kristin som først sier at: ''Hvite barn lenket til senger i rumenske barnehjem, gule barn fanget i naturkatastrofer og brune ''kullgutter'' på Madagaskar. Det finnes barn uten håp og forventninger. Den som har møtt noen av dem, vet at blikket er det samme uansett øyen- og hudfarge.''

Men som i neste øyeblikk sier at: ''Guttenes fulle historie er uvesentlig for bildets kvaliteter.''

Det blir for meg en selvmotsigelse, for det er nettop deres bakgrunn og hverdag som gjør at man må sette slike bilder i dokumentarfotografiets lys og stille spørsmål rundt dem.
For meg blir det da helt feil bare å se på det estetiske i bildet.
Det er forøvrig en interressant debatt, som er viktig for både fotograf og betrakter.

Fotografiet ser jeg som et medium som kan brukes til det meste - omtrent som tekst. Tekst møter vi daglig i alt mulig fra dårlige VG-artikler, via offentlige utredninger og Sagaen om Isfolket, til prisvinnende fag- og skjønnlitteratur. Mediet er det samme, men teknikkene, uttrykket og innholdet er forskjellig. Kreativiteten derimot, og stilsikkerheten, kan være stor i alle genre.

Det ville neppe falle oss inn å skrive en nyhetssak i VG som om den var en erkjennelsesroman, eller som en kioskroman à la Morgan Kane. Vi holder genrene fra hverandre, og tilpasser språk, innhold og handling til det vi skal skape og formidle.

Slik er det også med fotografiet, som i utgangspunktet ikke er et kunstnerisk medium. Det er bare et medium, brukbart til alt og til ingenting.

Selvsagt er bildene i ''Kullguttene'' estetiske uttrykk. De er også forbasket gode. Det fremgår i rikt mål av kommentarene ovenfor at alle har oppfattet dette.

Men bare estetikk?

Hva blir igjen, om vi isolerer realismens estetikk - fra realismen?

Etter min oppfatning har fotografen brukt dokumentarfotografiet som uttrykk, men uten å la oss få vite hva han dokumenterer. Barn på Madagaskar? Barn i Norge? Barn i Sør-Afrika? Kullgutter? Barnearbeid eller lek? Er de fattige? Har de det vondt?

Vi har intet clue, og det er fritt fram for spekulasjoner, noe vi har sett rikelig av under både disse og andre bilder. Spørsmålet er hvor ønskelig det er å stimulere helt ufunderte spekulasjoner ut fra et dokumentarbilde. Og videre: hva gjør spekulasjonene med bildene og deres troverdighet, i det lange løp?

Uten noe clue er risikoen stor for at vi havner i den gamle diskusjonen om å gjøre fattigdommen pittoresk (i den grad guttene på bildet er fattige - dette er en forestilling jeg opplever at bildet ad tradisjonelt uttrykk formidler). Dette engasjerer selvsagt, vekker medfølelse osv. Også dette kan en selvsagt stille spørsmålstegn ved (våre imperialistiske holdninger). Debatt kan altså være verdifullt i seg selv. Men om en ønsker en holdningsdebatt med utgangspunkt i bildet, så er det stort å foretrekke at det gis et utgangspunkt som en kan stole på er noenlunde reelt.

Ville bildene - eller responsen på dem - blitt dårligere om fotografen hadde presentert dem i et utsnitt som også viste noe av miljøet? Eller fortalt at de var tatt på Madagaskar? At guttene var barnearbeidere - eller at de eventuelt ''bare'' var skolebarn som hadde skitnet seg til mens de lekte? Nei, jeg tror absolutt ikke det. Tvert i mot - det ville jo også gitt mulighet for engasjement i forhold til realismen i bildene.

Hva mener du, Eirik, med ''berre ein simpel dokumentasjon og godt handverk''? For min egen del, i alle fall, setter jeg den gode fotodokumentaren like høyt som godt kunstfotografi. Ja, ikke rent sjelden kan jeg oppleve skillelinjene mellom dokumentar og kunst som ganske utydelige. Men dokumentaren slipper ikke unna det faktum at den også er dokumentar. (En betydelig andel av de mange kjente kunstverk opp gjennom hele historien, er forresten også dokumentarer.)

Om vi isolerer realismens estetikk fra realismen, blir det bare igjen en pen flate. Derfor er det ingen grunn til å føle dokumentasjon som noe mindreverdig. God dokumentasjon opplyser, samtidig som den gleder sansene ad estetisk vei.

- Kristoffer

PS.

Den oppmerksomme leser vil antakelig ha sett at dette i hovedsak var en replikk til Eiriks innlegg ovenfor. Til Arne vil jeg si at jeg leste hans svar med interesse, og at jeg ser fram til å følge bildeserien videre. Og bare for å ha sagt det: At hans bilde ble vertskap for denne metadiskusjonen, betyr selvsagt ikke at debatten er et stormløp eller en kritikk mot ham som fotograf. Til det respekterer jeg ham og hans arbeid alt for høyt. Men det er fint med en prinsipiell og bevisstgjørende diskusjon. At bildet engasjerer så mye at det trigget denne debatten, forteller jo også mye om kvalitet, både hos fotografen og i bildet. ;-)

Jeg ser ingen motsetninger mellom de to utsagnene du siterer, JPT.
Et fotografi kan (og bør) betraktes/bedømmes på flere plan og utfra flere vinkler, - ikke (nødvendigvis) enten for sitt estetiske eller sitt dokumentariske (eller annet) innhold.

''Arne har reist til Madagaskar og oppsøkt disse guttene med det mål å fotografere dem?'' sier du og konkluderer med at derfor er fotografiet dokumentarisk (preget).

Ikke et poeng ift. bildets kvaliteter, men dog et godt eksempel på hvordan egne forventninger (som her om settingen) kan danne grunnlag for mer eller mindre klare oppfatninger ift. autors hensikt og fotografiets innhold.

Men kanskje vet du noe jeg/vi ikke vet? ;-)

En akk så forutsigbar, men likefullt alltid interessant diskusjon rundt spørsmål vi aldri bør slutte å stille.

Jeg synes denne debatten er interessant. Det har kommet fram ulike meninger og innfallsvinkler, som alle har livets rett. Fotografiet representerer et mangfold av inntrykk og uttrykk. Det finnes ingen fasitsvar, men meningsbrytninger er givende og utviklende. Så takk til dere alle!

Vi hører av og til at fotografer bør finne sitt uttrykk. Jeg søker ikke etter et kalkulert uttrykk, men fotograferer det jeg liker på en måte som faller naturlig. Dette bildet har blitt til i skjæringspunktet mellom en reportasjepreget og kunstnerisk tilnærming. En tilnærming som tiltaler meg, fordi det representerer to grunnleggende sider ved meg. Dette er bakgrunnen for at bildet ikke følges av tekst eller forklaringer. Jeg vil ikke at hele historien skal blottlegges umiddelbart. Bildet skal inneholde reportasjebildets etterrettlighet og den kunstneriske frihet - som skaper undring. Ja, det er meg.

Jeg sier ikke dette fordi jeg ekstremt selvopptatt, men som en kommentar til kommentarene. Når jeg aner at motivet kan oppfattes som ''spekulativt'', prøver jeg å se motivet med nye øyne. Det kjennes bra. På den måten blir jeg mer bevisst på mitt uttrykk :-)

God kveld Mr. Srømme :)....

Lenge siden jeg har vært her inne nå og må ærlig innrømme at lysten begynner å melde seg svaaaaakt ..

Etter en titt i mappa di ser jeg jo at du er godt i siget og gjør masse spennende på din gode''strømske'' måte, det inspirerende og gir en positiv smitteeffekt.

Ser bildet har blitt en diskusjon og gitt mange meningsutvekslinger, og friske innspill. Det er alltid bra.

Jeg støtter mye av det Eirik H sier, ser selv bildet på en estetisk måte, og savner hverken mer hisorie rundt disse guttene eller nødvendigvis mer av omgivelsene. Dette er for meg et sterkt portrett av to møkkete kullgutter, tett på kamera med noen vakre øyne, og flotte undrene blikk. Og hva som ligger bak blikkene og tolkningen videre, trenger jeg ikke å vite så mye om.Får som sagt stor inspirasjon og fotoglede av det jeg allerede ser. Sånn er det fort meg, hverken mer eller mindre !!!!

Tonene og sort/hvitt jobben sitter som kram snø.........Du har et høyt nivå.
Kappingen av venstre øye er tøft og gjør det strammere og dermed mer interessant. (hvet ikke om jeg hadde tørt) Litt snaut i bånn, men , igjen det funker det også...(hvet ikke om jeg hadde tørt) Og til slutt, De hvite øynene virker litt for hvite, men, når du sier lyset kommer inn og faller naturlig, er det bare en glede det også :-------- )

Vakkert er det.

Grattis med en meeeeget god 2 plass i konkurransen, Skal ligge klistra og følge med videre. Lykke til nå.

Bjørn H :¤

Heisan Bjørn!

Virkelig hyggelig å høre fra deg! Du er dypt savnet både her og der. Håper lysten tiltar. Tenk på hva verden går glipp av! :-) Jeg merker meg dine synspunkter om bildet. Og ikke minst at du lar deg inspirere. Det er en inspirasjon i seg selv!

Takk for hyggelig hilsen og fin kommentar!

:) arne

Litt sent inne, men lell.

Igjen et bilde som viser en utrolig kontakt med modell(ene). Modell er et snedig ord i denne settingen kanskje, men bildet viser full tillit til fotografen. Jeg blir nok fengslet av blikket til ungen foran, men blir fort dratt bakover til blikket i høyre hjørne. Det griper også tak i meg.

En interessant diskusjon under bildet ditt. Noen ganger er det veldig allright å la omstendighetene rundt ligge, kappe helt inntil slik at vi kan lage historien oppe i hodene våre. Blikkene er for meg bildet!

Grattis med andreplassen, ja!

Marit
P.S. Sender en hilsen til Bjørn i samme slengen, saaaavner bildene dine!D.S.

Takk'takk, Marit! Alltid hyggelig når du kommer feiende inn fra sidelinjen. Det er aldri for sent! Spesielt ikke på BK, der tiden går (mye) saktere enn andre plasser.

:)

Jeg har stor sans for bildene du viser fram. Spesielt syns jeg mange under kategorien mennesker er flotte. Ofte tar jeg bildene frem flere ganger.

Jeg liker godt dette bildet også. Dog ikke så godt som det første i serien, men allikevel meget flott. Jeg legger merke til at gutten i bakgrunnen er nysgjerrig på hva som foregår. Sannsyneligvis fotografen. Ansiktsuttrykket til gutten i forgrunn klarer jeg ikke helt å finne ut av. Uttrykksløst er det ikke, men det er værken sorg, glede, redsel, lykke. Kanskje han rett og slett ikke har så mange følelser i øyeblikket- er sliten?

Jeg legger også til de mange gode kommentarene på bildene dine. Det er heller ikke uten grunn. Det er bildene dine som åpner for dette. Inspirerer til dette.

Uansett syns jeg dette er et meget flott fotografi som inspirerer både til fotografering og til ettertanke.

Jan-Eilert

Spennande m to ansikt. Komposisjonen blir annleis og utradisjonell. Formidlar smågutt-nysgjerrigheten på ein artig og vakker måte. Dristig, treffande beskjæring. Kjekt å sjå!

Kommer litt sent inn her jeg og. Har sett på dette mange ganger, og lest kommentarene med interesse. Liker godt det jeg ser, og vil først få framhevet komposisjon, flatebruk, linjer og valører som er virkelig flott utført, og blikket til gutten foran er gripende, og forsterkes av blikket bak.

Men jeg legger ikke skjul på at også jeg har et ønske om å se mer av omgivelsene og historien rundt disse guttene. For liksom å få bekreftet det jeg ser i ansiktet og i øynenene på disse, særlig nå etter tre bilder i serien.
Kanskje er det det ''tradisjonelle'' dokumentariske reportasjefotoet som ligger i ryggmargen hos meg, at straks det kommer fra en annen kultur jeg ikke kjenner, vil jeg gjerne ha i både pose og sekk. Både estetikken fullt ut, men også dokumentasjonen med på kjøpet, helst i et og samme bilde.
Spenningen ligger der helt klart, i det du viser og det du ikke viser, og det er kanskje alltid en fare for at det kan gi grobunn for spekulasjoner uten rot i virkeligheten for noen.

Men jeg synes uansett du har lykkes godt i det du selv sier, at bildet er blitt til ''i skjæringspunktet mellom en reportasjepreget og kunstnerisk tilnærming''.
Og jeg må konkludere med at jeg synes dette er meget bra, og at bildet ikke forsvinner fra netthinnen så fort.

Har fulgt diskusjonen fra sidelinjen her, og den er bra. Bildet taler for seg selv og derfor har vel fokuset blitt på diskusjonen her..Flott og lærerikt å høre de ulike meningene her.
mvh John-Tore

Jan-Eilert: Det er gjensidig inspirerende når bilder man legger ut kan inspirere til fotografering og til ettertanke. For meg verdsettes dette i like stor grad som kritikk. Jeg nevner dette fordi det er en utbredt oppfatning av at innspill er overflødig dersom man ikke kan komme med forslag til forbedringer. Dette er en misforståelse. Det kan være mange grunner til å legge ut bilder, deriblant å dele inntrykk/uttrykk med andre. Respons er positivt, uansett. Når bilder kommuniserer og inspirerer, slik du gir uttrykk for, er det en grunn i seg selv til å legge ut bilder på dotten. Mange takk!

Takk også til dere andre for fine innspill. Det faktum at det blir diskusjoner under bilder er også en kvalitet. Slik kommer vi alle videre innen en uttrykksform som er fascinerende og uovertruffen.

Hei Arne!

Hiver meg på det de andre sier her. Fantastisk bilde som viser den harde virkeligheten. Herlig blikk, og de rene øynene er en flott kontrast mot den skitne huden.

Bøyer meg i (kull)støvet!

Terje

Et fantastisk flott og intenst gripende bilde!
Vh Ritva :o)

Her er vel det meste sagt. Jeg nøyer meg med *vidunderlig*

For meg har dette fantastiske bildet fått en ekstra dimensjon. Og henger nå innramma i stua, signert og nummerert av mesteren selv.