Den absurde og allsidige

Jens Hauge er en svært interessant fotograf. Han har siden sin første separatutstilling i 1976 som 23-åring opparbeidet seg en absurd og allsidig portfolio. Nå er fotografiene hans samlet i boken Jens Hauge. Fotografi 1970-2012 skrevet av Ingrid Norum.

Jeg fikk øynene opp for fotografen Jens Hauge etter å ha lest boken til Ingrid Norum. Boken ble lansert i forbindelse med utstillingen av Hauges fotografier i nybygget til Sogn og Fjordane Kunstmuseum i Førde i 2012.

Hauge er sannsynligvis mest kjent som fornyeren av landskapsfotografiet på 1980-tallet, men Norum går helt tilbake til starten i sitt forsøk på å plassere fotografen i forhold til kunst- og fotohistoriens mange -ismer. Hun nevner den amerikanske modernistiske retningen ”straight photography” og den norske postmodernismen i forbindelse med Hauge, men hovedsakelig ser hun arbeidene hans i lys av den kunsthistoriske retningen surrealismen.

Norum velger i stor grad å vektlegge denne forbindelsen i sin tekst. Hun har gjort en grundig jobb, og skriver bra. Men allikevel syns jeg hun drar referansen til surrealismen litt langt. Jeg savner noen andre referanser som for eksempel Hauges påvirkning på andre fotokunstnere, og da tenker jeg spesielt på Thorbjørn Rødland. Det hadde vært interessant å se arbeidene hans i lys av Hauges portretter av sortkledde og langhårede mennesker i norsk landskap.

Jeg savner også fokus på den humoristiske siden ved Hauges portretter. Jeg tør å påstå at det finnes humor i det surrealistiske uttrykk.

Alt i alt er Ingrid Norums bok om Jens Hauge en interessant produksjon som virkelig bør sjekkes ut. Hauge har, som jeg skrev innledningsvis, en absurd bredde i sin fotografiske oeuvre som vitner om en modig og kreativ fotograf. Både hva gjelder eksperimentering med nærhet til og avstand fra motiv, og tematikk.

Han arbeider gjerne i tematiske og motivmessige serier. Nærbildene av ulike organiske former er fantastisk vakre både i lys og komposisjon. Fotografiene av fjellsider fra avstand på vinterstid skaper nydelige grafiske abstraksjoner med referanser til abstrakt ekspresjonisme. Referanser til det maleriske mediet skinner også gjennom i den siste serien gjengitt, for øvrig nesten de eneste fargefotografiene i boken, hvor Hauge har fotografert gjenskinn i ruten på en busstur. Her arbeider han med flater og problematiserer fotografiets dualitet mellom todimensjonalitet og illusjonen av tredimensjonalitet.

Kunsthistorikerens lodd i livet er å sette kunst i ulike båser. Dette gjøres for å plassere en kunstners verk i forhold til fortid, samtid og ettertid. Noen ganger kan det bli litt for mange referanser slik at betraktningen av verkene i ettertid preges unødvendig mye av hva kunsthistorikeren har sagt. Det lønner seg ofte å betrakte et kunstverk ”ubesudlet” før du leser en annens meninger om det.

Denne gangen leste jeg teksten før jeg så på fotografiene, og det angrer jeg litt på. Det er litt som å se en film før man leser boken som filmen er basert på. Man blir låst til regissørens fremstillinger, og fantasien blir overflødig. Mitt tips er: Se på fotografiene i boka før du leser teksten, da vil Norums tekst heller åpne øynene dine enn å sette solbriller på dem.