Gustav Vigeland og fotografiet

Utgangspunktet for utstillingen og bokprosjektet er at Vigeland-museet i 2009 fikk renset og digitalisert hele museets samling med fotografiske glassplater fra Vigelands tid, totalt 5070 plater. I samlingen finnes fotografier av kjente norske størrelser som O. Væring og Anders Beer Wilse, fotografier tatt med Vigelands eget kamera hovedsakelig av samboeren Inga Syvertsen.

I anledning utstillingen lanseres boken Gustav Vigeland og fotografiet, skrevet av konservator og utstillingsansvarlig Guri Skuggen. I forordet står det at ”boken gir en fascinerende innsikt i Gustav Vigelands liv og virke. Fotografiene forteller om billedhuggerens bo- og arbeidsforhold, hans arbeidsprosesser, kunsthistoriske interesser og inspirasjonskilder, og de viser Vigeland som privatperson.” Flere av fotografiene er ikke tidligere publisert.

Boken er bygget opp av kapitler som ”Fotografiet i samtiden”, ”Vigeland om fotografiet”, ”De profesjonelle fotografene”, ”Fotografiet som markedsfører” og ”Fotografiet som dokumentasjon”.

Skuggen plasserer Vigeland i forhold til fotografiet før kan gikk til innkjøp av eget kamera, hans skepsis til fotografiet som hjelpemiddel - selv om han faktisk brukte fotografiet som utgangspunkt for noen skulpturer. I et fotografi inntar hans selv nøyaktig samme positur som sitt monument over Petter Dass. Skuggen skriver at Vigeland var svært kritisk til naturalistene og fotografiets evne til å gjengi skulptur. Det hadde vært interessant å fått vite mer om hvordan Vigeland forholdt seg til fotografiet som selvstendig kunstnerisk uttrykk.

I boken gjengis fotografier av ulik interesse. Vigeland benyttet profesjonelle fotografer som O. Væring og Anders Beer Wilse til å dokumentere arbeidene hans. Fra 1894 sendte Vigeland fotografier til mesener, kunstkjennere, museumsdirektører og lignende. Fotografier ble også publisert i tidsskrifter. Majoriteten av fotosamlingen på Vigeland-museet er dokumentasjonsfotografier. Det er interessant å se arbeidsprosessen og utviklingen av noen av skulpturer som Livshjulet. Boken gjengir også interiørfotografier fra hjemmet og atelieret til Vigeland som viser Vigelands egen fotosamling av andre kjente kunstverk hengende på veggene.

Fotografiene i boken viser motiver fra atelier, ferdige skulpturer i både dokumentariske og mer kunstneriske fremstillinger. Jeg kan vel si meg enig med Vigeland selv når det gjelder en viss skepsis til fotografiets evne til å gjengi skulptur, og finner ikke rene dokumentariske fotografier av en rekke skulpturer svært interessant. Men dersom fotografen har gjort et forsøk på å fortolke skulpturene gjennom det fotografiske mediet, blir det straks mer interessant. De mest personlige fotografier viser Vigeland ved spisebordet, med familie og i arbeidsprosessen, både i snapshots og mer iscenesatte fremstillinger.

Kunstnere på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet som hovedsakelig arbeidet med et annet medium enn fotografiet, hadde ulike formål med å benytte seg av fotografiet. De dokumenterte arbeidene sine, brukte fotograferte motiver som underlag til arbeider innen andre medier, og fotograferte stunder med familie og venner og fritid. Vigeland fotograferte ikke selv, men han benytter allikevel fotografiet til disse samme formålene.

Selv om Vigeland ikke var opptatt av fotografiet som medium eller kunst, benyttet han seg av det og hadde tydeligvis sterke meninger om det. Det eneste jeg savner er at Skuggen hadde gått nærmere inn på fotografiets status i Vigelands samtid, og skrevet om på hvilken måte kunstmiljøet forholdt seg til det fotografiets mediet i tiden da Vigeland benyttet seg av det. Det var en stor nasjonal og internasjonal debatt med mange sterke stemmer som det ville vært svært interessant å se nærmere på i denne sammenhengen. Boken Gustav Vigeland og fotografiet gir allikevel en grundig og gjennomarbeidet presentasjon av Vigelands ulike forhold til fotografiet og hvilke kontekster vi kan betrakte fotografiene i.

Les mer om utstillingen Gustav Vigeland og fotografiet her