En buick for ekte sheriffer og folk flest

Det var i fjor at den norske trioen Lars Saabye Christensen, Lars Eivind Bones og Tom Stalsberg kom med boken “Men buicken står her fremdeles”.

Bones har traktert lukkertid og holdt orden på lyset underveis på denne reisen i USA, som i tankestrek og tekst strekker seg fra Svinesund til San Diego. Saabye Christensen og Stalsberg utgjør en raspete og samtidig bemerkelsesverdig sober bokstavduo, ubarbert og nakent på én og samme tid. Anslag og harmonier går mest i moll men også litt i sus og dus, om enn duften av blått og bålrøyk og tørste nyperoser aldri helt slipper taket gjennom bokens rytmiske døgndriveri.

Dette er en sånn bok hvor fotografier og tekst henger sammen som siamesiske tvillinger, og som dersom de skilles ad, blir noe helt annet enn det de er, slik de står sammen, last og brast, gjennom bokens 208 sider. Når det føles så og si umulig å skulle si noe om bildene til Bones uten å samtidig også si noe om tekstene, betyr det for meg at prosjektet er vellykket – og vel så det. Skal jeg likevel prøve å si noe om den ene halve tvillingen signert fotografen? Jeg prøver.

Noe av det beste jeg vet, er bilder som snakker for seg selv på en sånn måte at jeg aldri blir lei av å lytte. Bones sine fotografier er en utforskende blanding av klassisk reportasjefotografi, road movie nostalgi og visuell poesi. De snakker samtidig, men likevel ikke i munnen på hverandre, og de visuelle dialektene som springer ut mellom totaktertekstene til Saabye Christensen og Stalsberg, er like stilsikre som de er underfundige. Fine. Overraskende. Såre. Lune. Vare. Rare. Varme.

Dette er en barmfagerbok, med mange, lange fangarmer for sansene. Dette er en bok som fortjener å bli tatt i, og gått med oppdagelsesferd på, fra perm til perm.

Noen sa da den kom, at "dette er liksom en sånn typisk gutta på tur bok for gutter, ikke sant, hvis du skjønner hva jeg mener, på en måte". Jeg tenkte at det ville jeg overhodet ikke skjønne, og ikke pokker om noen skal få ta fra meg gleden over å tenke at denne fine boken er minst like mye ment for jenter. Fordi den er for folk, om folk, fra folk som har et og annet å melde om livet, døden, kjærligheten og havet, og litt til. Noe om usynlige horisonter og Jesus og dagdrømmeri og pelsjegere i Alaska og lebestift på bar og vagabondens forkjærlighet for uransakelige veier kan man også plukke opp, blant linjer og linjeføring.

Det hører med til historien at boken etter hvert har blitt til et live konsertkonsept som turnerer land og strand hjemme og ute, og at det nå etter sigende jobbes med en oppfølger. Enn så lenge, nå som høsten mumler i busker og gress og legger dunkelt dogg på utsikter til sol og tøyelige timeglass, står den første boken seg fremdeles som et slags livets lille verdensatlas. Mer er det ikke å forlange. Det er bare for deg å se selv: Buicken står der fremdeles.