Så lenge det vara

I tillegg til at vi blir tatt med tilbake til Breiaren, Steigen, Lofoten og Vesterålen, og får gjensyn med mange av stedene og personene vi stiftet bekjentskap med i Hiv Mannskjiten, tar Johansen oss denne gangen med til Varangerfjorden i Finnmark, boka inneholder også noen bilder fra Oslo. Han fortsetter i kjent stil med utsnitt fra interiører, frontale portretter, hus og landskap.

Komposisjon i den kvadratiske rammen
Rune Johansen behersker fotografisk komposisjon innenfor den kvadratiske rammen. Former, linjer, farger og alle de ulike elementene i bildet utgjør en dynamisk balanse innenfor den kvadratiske rammen, spesielt i hans interiør detaljer. Vi får se nye utsnitt fra hjemmene til tante Sigrid, rommet til maskinisten Ove og de tapetserte veggene til Truls dekket med bøker, alt i harmonisk kaos ordnet innenfor den kvadratiske rammen.
Og vi kjenner igjen motivkretsen fra forrige bok, kjøkkenbenkene, komfyrene og gryteklutene, sofaene og trepanelveggene med bilder og dekorasjonsgjenstander.

Lyset
Rune Johansen utviser en følsom varhet for lyset i sine landskap og eksteriørbilder, som beskriver hvordan fargene representeres i de ulike årstidene. Han nærmer seg husene på samme frontale måte som han tilnærmer seg menneskene og interiørene, noe som fremhever flate og todimensjonal form, farge og lys fremfor romfølelse og fungerer veldig godt i en fotografiske komposisjon. Hans frontale blitsbruk i interiør- og portrettbildene, er med på å utjevne dybde og form og understreker ytterligere den todimensjonale flaten.

Midtveis i boka blir vi introdusert for noen av Johansens eldre bilder som han tok på lysbildefilm i sin ungdom, de viser hans tidlige interesse for å dokumentere folket og landskapet i Nord-Norge, før han fant fram til inderligheten og humoren vi kjenner fra bildene hans i dag.

Tekst og bilde
Boka introduseres med en tekst skrevet av fotografen selv hvor han takker for responsen på forrige bok, forteller litt om inspirasjonskilder fra ungdommen og egne opplevelser under fotograferingen med prosjektet.

Rune Johansen benytter seg av samme format som i foregående bok, den kvadratiske lille ”coffee-table” boka med bilde og tilhørende tekst på motstående side. Tekstene består av små anekdoter og tanker rundt eksponeringsøyeblikket, små historier fra livet til de portretterte, om fotografens egne personlige minner og erindringer i forhold til motivene han fotograferer. Noen tekster hjelper meg å bygge opp en historie rundt bildet og personene som er portrettert, andre tekster hindrer min egen frihet til tolkning, erindring og minnestrøm rundt bildene ettersom jeg opplever at lesningen av bildet blir fastlåst i teksten. Ligger fotografiets meningsbærer nødvendigvis i selve eksponeringsøyeblikket? Et fotografi som får stå for seg selv kan noen ganger bedre leses på egne premisser. Å skape en dynamikk mellom tekst og bilde er avhengig av at man kan få dem til å tilføre hverandre noe og at man unngår at det ene kun eksisterer for å underbygge eller forklare det andre.

Så lenge det vara ser med skepsis på det som er nytt og i forandring og gir i både tittelen og tekstene uttrykk for en nostalgisk konservatisme og et ønske om å bevare en del av norsk kultur som kan se ut til å være i ferd med å svinne hen.