Dokumenterer moderne barneslaveri

Dette intervjuet begynner med at jeg ser utstillingen ”Restavreks” i Perpignan, og merker meg fotografens navn; Vlad Sokhin. Fotografen som er født i Russland, gift med en portugiser og bosatt i Australia. Jeg ber festivalens pressekontor om å sette opp en intervjuavtale. Det går fint. For Sokhin, i motsetning til flere av de andre utstillingsnavnene, har en foreløpig nokså åpen agenda. Det er bare å plotte inn et ønsket tidspunkt for en prat. Så det gjør jeg.

Morgenen etter skal vi møtes. Det pøsregner. Jeg praier en taxi og ber om å bli tatt til vårt avtalte møtested. Sjåføren tar det som fortoner seg som en altfor lang omvei, og når han omsider stanser bilen, er det på andre siden av byen i forhold til adressen jeg skal til. Det nytter ikke at jeg protesterer og peker på kartet. Turen er over, jeg må ut, han skal videre.

Tjuefem blodusure euro for en fullstendig bortkastet taxirunde, og nå må jeg likevel løpe til andre siden av byen for å rekke avtalen. Det regner. Jeg løper. Opp marmortrappene til utstillingslokalet. Fem minutter for seint. Messer en innstendig bønn om at Sokhin er der.

Det er han ikke. For plutselig har flere enn meg oppdaget bildene og bakgrunnen til det som viser seg å være en språkmektig, litt beskjeden og bokelskende fotograf. Nå står de store redaksjonene i kø for å få Vlad i tale. Så jeg må vente, jeg også.

Men han gjør det godt igjen, og selv om det fortsatt regner når vi møtes seinere samme ettermiddag, er Vlad blid som solen, og tålmodig utholdende som en dromedar i ørkenen. Det har gått i ett med journalister hele dagen, forteller han, plutselig ble det veldig hektisk. Men nå har han tid.

Dermed får vi endelig en prat.

Og så forteller Vlad, som svar på spørsmålet mitt om hvor han får idéene til prosjektene sine fra, at han ofte har blitt satt på sporet gjennom ting han har lest.
– Jeg leser hele tiden, overalt. Internett, bøker, aviser, og alltid når jeg leser, er jeg på jakt etter en historie jeg ikke har hørt før. Og når jeg kommer over en slik historie, begynner jeg straks å lete etter visuell dokumentasjon som kan fortelle meg mer.

- Det var sånn jeg kom over dette med barneslaveri på Haiti, sier Vlad og forteller om boka ”Restavreks” av haitianeren Jean-Robert Cadet, som selv vokste opp som barneslave på Haiti. – Jeg leste boken, og spurte meg selv, hvordan kan det ha seg at jeg ikke har hørt om dette før? Hvordan kan noe slikt foregå uten at verden gir det oppmerksomhet og gjør noe for å stoppe det?

Vlad Sokhin begynte å lete etter dokumentasjon på restavreks, som er benevnelsen på de hatianske barneslavene. – Jeg fant fort ut at ingen fotograf hadde dokumentert dette fenomenet. Jeg kom over noen enkeltstående bilder her og der, men det eksisterte ingen større, sammenhengende dokumentasjon som dekket tema. Så - jeg bestemte meg for å bli den fotografen som gjorde det. Da jeg kom til Haiti, leste jeg Cadets bok nummer to.

Ordet restavreks stammer fra det franske uttrykket reste-avec, som betyr "å bli hos". På Haiti brukes dette om barn som bor hos familier uten å regnes som medlem av familien. Restavreks er overgitt disse familienes forgodtbefinnende. Barn jobber som ubetalte hushjelper, og behandles som parier, som urene, underlegne, undermåls mennesker.

Det er dette brutale fangenskapet av barn i vår tid som trer frem gjennom Sohkins bilder. Etter at Haiti har vært rammet av store naturkatastrofer og politisk uro, har antallet restavreks økt det siste tiåret, og situasjonen for barna det gjelder, har på mange måter blitt verre. Foreldreløse og barn av fattige foreldre settes bort til familier som gir dem mat og tak over hodet, og snaut nok det. Til gjengjeld må de arbeide som ulønnede slaver. De er i sine vertsfamiliers vold.

Så mange som trehundre tusen barn er fanger av dette systemet. De bærer vann, lager mat, vasker hus og klær og har ansvaret for andre huslige gjøremål. De får ikke sove i senger eller spise ved bordet, de får oftest heller ikke skolegang eller muligheten til å leke med andre barn. Mange utsettes for psykisk og fysisk vold og seksuelle overgrep. Det er vanlig at også fattige familier holder seg med barneslaver, og ofte blir restavreks enda dårligere behandlet av disse, enn av mer velstående familier.

- Jeg kontaktet de frivillige hjelpeorganisajonene på Haiti og sa at jeg ønsket å gjøre et prosjekt på restavreks, forteller Vlad. – De fleste av disse ga meg en lunken respons. Det er ikke gitt at du som fotograf får innpass når du ønsker å gjøre et slikt prosjekt.

-Selv om enkelte hjelpearbeidere ga meg noe innpass inn i noen familier, var det først da jeg kom i kontakt med den lokale organisasjonen som jobber for å stoppe barneslaveriet i landet, Restavreks Freedom Foundation, at jeg virkelig fikk tilgang til å dokumentere fra innsiden.

Restavreks er det siste av en allerede lang rekke prosjekter hvor Sokhin har dokumentert sosiale forhold som for en stor del av verden er ukjent. Et annet ferskt arbeid dokumenterer vold mot kvinner på Papua Ny Guinea.

- Idéen til Papua Ny Guinea-prosjektet fikk jeg etter å ha sett reklame om gamle tradisjonelle ritualer på øysamfunnet, og med eksotiske stereotypier på en human kultur hvor alle lever i kjærlighetsfull, respektfull harmoni. Så reiste jeg dit, og hva fant jeg? Jeg så ikke noe av denne eksotiske harmonien som brosjyrene viser folk, med dans og fest - det er kun iscenesatt for å lokke turistene. Det jeg i stedet oppdaget, var et samfunn hvor kvinnene er ofre for en helt sprø, korrupt kultur som dyrker vold og undertrykking av kvinner. Omfanget av volden er sjokkerende – kvinner brennes på bål i det som er en ren heksejakt. Det er som å befinne seg i krigssone, men uten at det er en offisielt erklært krig du er vitne til.

Vlad Sokhin mener det er et problem at det ofte er vanskelig å få publisert slike viktige historier, sånn at bildene kan nå ut til folk og kan få en innflytelse.

– Mange redaksjoner vil ikke ta i slikt stoff, det blir ofte sett på som for fjernt, og for voldelig, eller for deprimerende, forteller han. - For å få publisert denne typen arbeider, må du som fotograf derfor jobbe for å finne en link som bygger en bro mellom prosjektet ditt og en redaksjon og et publikum. Noe som gjør det relevant og interessant.

Vlad jobber ustanselig med å finne de viktige fortellingene, og med å få arbeidene sine publisert. Han ønsker å gjøre en forskjell. Den samfunnsengasjerte fotografen har et uttalt ønske om at bildene hans skal være et bidrag til endring for det bedre.

- Jeg tror ikke at bildene mine kan forandre verden. Men jeg tror, - jeg vil tro på, at bildene mine kan bidra til å endre livene til noen enkeltmennesker. Jeg skulle gjerne bidratt til å endre verden. Det er så mye som skulle vært annerledes for så mange mennesker. Mitt bidrag er kanskje lite, men jeg gjør det jeg kan. Jeg dokumenterer folks liv og prøver å vise hvordan verden er. Hvordan den ikke burde være. Og hvis det kan være til hjelp for noen, så er det i hvert fall ikke forgjeves.

Vlad Sokhin har dekket mange ulike pletter på verdenskartet, men foreløpig har han ennå ikke gjort noe fra sitt eget hjemland, Russland. Jeg lurer på hvorfor. Har han ikke lyst til å gjøre noe i sin egen bakgård?

- Jeg har alltid arbeidet med prosjekter i tilknytning til de stedene jeg har bodd, etter at jeg begynte å jobbe som fotojournalist. Jeg reiste til Papa Ny Guinea fordi jeg bor i Sydney og Sydney er en kjedelig by, så da reiste jeg et sted som er nært Australia men som likevel er fjernt, kulturelt sett.

- Jeg flytter tilbake til Europa og Lisboa nå, etter en periode i Sydney. Når jeg kommer nærmere hjemlandet mitt, er det også mer aktuelt for meg å gjøre et prosjekt der.

Å røpe noe mer konkret om hva han har i tankene, vil Vlad ikke. – Jeg liker aldri å snakke om prosjekter jeg ikke har gjort. Det føles bare ikke riktig. Det er litt som å punktere ballongen før den er blåst opp. - Dessuten vil jeg jo ikke gi bort idéene mine, sier han med et bredt smil og understreker samtidig, at han absolutt har flere mulige ting på gang. Tiden vil vise.

Og apropos tid, - så må jeg på tampen av vårt møte spørre om hva det er han gjør, som på så kort tid har gitt han en så imponerende merittliste. Hvordan har han klart det så mange unge fotojournalister bare drømmer om? Stipender, priser, publikasjoner, utstillinger, utmerkelser, invitasjoner og gjesteunderviser ved flere anerkjente skoler. Det er temmelig imponerende, så langt.

- Nesten alle spør om akkurat dét, svarer Vlad og tenker seg litt om. – Først og fremst handler det om å jobbe. Jeg kunne sagt mye om alt man kan gjøre for å lykkes, men til syvende og sist handler det om denne éne tingen: Å bestemme seg for å bli god, og så jobbe for å bli bedre, hele tiden. Ti timer om dagen, minst. Uansett hvor du er og hva det er du gjør.

- Spør du kona mi, kan jeg love deg at hun vil si at jeg jobber hele tiden. For meg er dette ikke en jobb, men livet mitt. Hvis jeg ikke er ute og fotograferer, redigerer jeg bilder, jobber med nettsiden min, svarer på mail og sender forespørsler.

- For å lykkes må du jobbe, og du må jobbe hardt. Du må forfølge dine egne idéer, gjøre unike prosjekter. Du kan ikke gå i andres fotspor og repetere det de alt har gjort, og tro at det gjør deg bedre enn dem.

- I grunnen er det veldig enkelt, avslutter Vlad Sokhin: - Hvis du ser en krigsreportasje fra Aleppo, så betyr det at det allerede er gjort en krigsreportasje fra Aleppo. Den eneste grunnen til å gjøre en til krigsreportasje fra samme sted, er at du kan gjøre en som er bedre enn den som allerede fins. Hvis du ikke kan det, så gjør noe annet. Gjør din egen greie, og gjør det annerledes, gjør noe nytt.


Vlad Sokhins nettside
Restavrek Freedom Foundation